De Frie Evangeliske Forsamlinger

De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) i Norge er en vekkelsesbevegelse med et stort og omfangsrikt arbeid både i Norge og internasjonalt med misjonsarbeid som drives i en rekke land i Afrika, Asia, Europa og Sør-Amerika.

DFEF er teologisk sett lik pinsebevegelsen, men har historisk skilt seg ut ved å være motstandere av medlemsregistre. I dag ledes bevegelsen av et valgt organ som kalles "Misjons- og Hjemmeutvalget" (MHU). MHU velges av bevegelsens høyeste organ som er Landsmøtet. I tillegg er det etablert en administrasjon, misjons- og hjemmekontoret, som tar hånd om de administrative gjøremål relatert til bevegelsen. 

Det er ikke godt å fastslå når den frie bevegelse begynte her i Norge. I Halden eksisterte en fri forsamling allerede i 1873, som gikk under navn av "Nyevangelister" eller "Troende døpte". 1875 hadde de eget lokale og drev en god virksomhet. Les mer...

Forkynnelsen i DFEF ligger som oftest innenfor de hovedlinjer som ble trukket opp av predikant Erik Andersen Nordquelle(født 1858 - død 1938), mannen som med god grunn kunne vært kalt pinsebevegelsens «mor» og den frie evangeliske bevegelsens «far» i Norge.

Hva lærer vi?

• Gud er treenig Fader, Sønn og Den Hellige Ånd, og disse tre er ett.

• Bibelen er Guds Ord og er eneste lærebok som i sin helhet er eneste rettesnor for tro, lære og liv.

• Mennesket er skapt av Gud.

• Uansett hvilken bakgrunn et menneske har, vil det være nåde å få hos Jesus. 

• Det er bare troen på Jesus Kristus som kan frelse et menneske.

• Det er forkynnelsen av evangeliet som skaper tro hos et menneske. 

Frelse
Vi tror at alle mennesker som fødes er Guds barn gjennom Jesu forsoningsverk på korset, og det er først ved bevisst synd at et menneske må stå til ansvar for sine egne handlinger. Derfor må alle ta et personlig standpunkt til Jesus senere i livet for å kunne kalles en kristen.

Menighet
DFEF har ikke noen entydig formulert lære om menigheten. Nordquelle hadde i den tidligste tiden bare syn for en universal menighet, at alle skulle kunne samles til gudstjenester fritt, men ville ikke organisere disse gruppene i faste kirkeformer med medlemskap.

I store trekk er møtegangen regulert på tilsvarende måte som i de fleste andre frikirkelige samfunn og de lutherske organisasjoner, men den kan variere fra sted til sted. Det er alltid forkynnelse og tilbedelse som har de viktigste plassene i møtene.

Dåp
DFEF døper bare troende mennesker til Kristi universelle menighet og ikke til lokalmenighetene selv om det i mange tilfeller blir en tilknytning ved dåpen. Dåpen er en lydighetshandling og ses på som en sym­bolsk begravelse, og en oppreisning fra dåpens grav er et symbol på en oppreisning til et nytt liv sammen med Jesus.  
Selve ritualet er enkelt: Dåpskandidaten senkes helt under vann èn gang i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Når den døpte løftes opp av van­net, sier man ofte: "Oppreist med Kristus for å vandre i et nytt liv med Ham". Dersom vedkom­mende ikke ønsker å slutte seg til menigheten, vil dåpen likevel utføres.

Åndsdåp - Åndsfylde 
Vi mener åndsdåp er en gave som taes imot i tro. DFEF skiller mellom å få Den Hellige Ånd når man blir en kristen, og en senere særskilt opplevelse som da kalles åndsdåp. Den kristne har fått Den Hellige Ånd iboende i gjenfødelsen. Åndsdåpen blir å oppleve å få nådegaver og tjenester, mens senere ånds­fylde holder disse aktive.

Åndsopplevelsene beriker bønneliv, tjenester og menighetsliv, men troens grunnlag er likevel alltid nåden i Jesus Kristus. De åndelige gaver, som f.eks. tungetale og profetisk tale, er ment for den enkelte kristne i menigheten. Bruken av de åndelige gaver er forholdsvis vanlige innen DEEF, og det legges vekt på å få og bruke også andre gaver enn tungetalen. 

Brødsbrytelse - Nattverd
DFEF har tradisjon helt fra den første tiden med åpenhet i brødsbrytelsen (også kalt nattverd). Nordquelle avviste tanken på at man måtte være "medlem av menigheten" for å kunne delta. Måltidet er i dag bare et minne­måltid om Jesu død. Brødet og vinen skal minne om at Jesus døde for oss, og at hans blod renser fra synd, og er derfor åpen for alle troende, også de som ikke er døpt som troende. Brødsbrytelsen har ikke syndstilgivende (sakramental) virkning for dem som deltar.  Man forventer at dersom noen har gjort en synd mot noen, så skal den gjøres opp med Gud og/eller det mennesket den gjelder før man deltar i brødsbrytelsen.

Jesu gjenkomst
Innen DFEF har det hele tiden vært lagt vekt på at Jesus skal komme igjen. Det har også vært alminnelig å mene at Jesu gjenkomst er inndelt i to faser. Først skal han komme usynlig for å ta de troende til seg, og deretter skal han komme synlig ned på Oljeberget i Jerusalem for å opprette riket for Israel. Ingen vet dagen eller timen, men man prøver å tolke tegn i tiden for å se om dagen nærmer seg. Troen på at Jesus kommer snart, har alltid vært levende innen DFEF.

Himmel og helvete
DEEF forkynner Jesus Kristus og hva vi har i Ham her og nå, og det blir lagt forholdsvis liten vekt på himmel og helvete i forkynnelsen. Det er opplevelsen av Kristuslivet her og nå som er viktig. Det har likevel aldri vært tvil om at livet har to utganger: en til himmelen sammen med Jesus og en til fortapelsen.

Barnevelsignelse
DFEF mener at alle barn i utgangspunktet ER Guds barn gjennom forsoningen i Jesu død, og det er først ved bevisst synd at et menneske må stå til ansvar for sine egne handlinger. Dermed praktiseres en barnevelsign­else i menigheten for dem som ønsker at menigheten på en spesiell måte skal omslut­te barnet med forbønn. Barnet bæres fram i et offentlig møte, og menigheten og dens ledere nedber Guds velsignelse over barnet og familien.

Konfirmasjon
DFEF praktiserer bibelundervisning til alle i konfirmasjonsalderen som måtte ønske det, og uten krav til at de som deltar har en per­sonlig tro. Det er vanlig med selskap og presanger ved avslutningen, men noen feirer 15 årsdagen for å markere en forskjell fra Den norske kirkes konfirmasjon. Undervisningen og avslutningen gir ingen status i menig­heten og har bare til hensikt å gi bibelkunn­skap og litt innsikt om DFEF. Samværet avsluttes med bønn for dem som har fått undervisning, men selve overhøringen kan være nokså forskjellig.

Bryllup
Ingen innen DFEF har vigselsrett ettersom man ikke er registrert etter lov om tros­samfunn. Ritualet blir da endret til en velsign­else ettersom brudeparet allerede formelt er viet hos byfogden. I noen tilfeller brukes forstander med vigselsrett fra et annet kirke­samfunn. Selve ritualet og seremonien har ellers mye til felles med den man har i Den norske kirke.

Begravelse
Det rituelle er nesten som i Den norsk kirke, men man har ikke jordpåkastelse da dette ansees som en førkristen skikk for å binde ånden til jorden slik at den døde ikke skulle gå igjen. Begravelsene kan foregå enten fra menighetens lokale eller stedets gravkapell eller kirke. Det ritualet kan variere noe, men dette er vanligvis etter avdødes families ønsker.